Objektiv vs. subjektiv risikovurdering      

I en av de første timene i Risikovurderinger lærte vi om objektiv risiko og subjektiv risiko. Jeg skal nå prøve å bryte ned disse to begrepene på en veldig enkel måte. Objektiv risiko er en tilnærmet udiskutabel sannhet om sannsynligheten for at en hendelse skal inntreffe. Et eksempel på dette kan være sannsynligheten for at du får et piano i huet mens du går på gata. Subjektiv risiko derimot er svært forskjellig fra person til person, og kan oppleves svært ulikt mellom individer. Et eksempel på det kan være at du vurderer sannsynligheten for å få et piano i huet som svært liten, mens jeg (som er i overkant paranoid) vurderer sannsynligheten for at den samme hendelsen skal inntreffe som svært stor. Ingen kan fortelle deg at din personlige og subjektive risikovurdering er «feil», og det kan ingen si om min subjektive vurdering heller.

Etter denne timen kom jeg på å tenke på mitt første fallskjermhopp. Hva var den objektive risikoen involvert i beslutningen om å hoppe ut av et fly, og hva var den subjektive risikoen? Den objektive eller matematiske risikoen ved å dø i et fallskjermhopp i løpet av ett år er beregnet til å være en promille, altså null-komma-en prosent sannsynlighet for å dø som følge av et fallskjermhopp, ganske lite ikke sant? Det vil si at det er nitti-ni-komma-ni prosent sannsynlighet for at du kommer til å overleve fallskjermhoppet. Det høres kanskje ikke så ille ut tenker du, men hva om jeg sier at dersom tusen mennesker hopper i fallskjerm i løpet av ett år, så vil en person dø? Den subjektive sannsynligheten var i hvert fall i full krig med den objektive, alle varsellampene i kroppen min blinket rødt, og jeg følte at det var en overhengende fare for at jeg kommer til å dø eller bli livstruende skadet. Likevel valgte jeg å hoppe!

Subjektiv risiko blir ofte dekomponert i elementer som blant annet heuristikker. En heuristikk er en «mental snarvei» som tillater oss mennesker å vurdere situasjoner og ta beslutninger raskt. Disse mentale snarveiene er langt ifra garantier for at vi vurderer en situasjon riktig, men de forenkler hverdagslige beslutninger. Stereotyper er for eksempel en heuristikk, og det kan en behjelpelig forenkling for oss mennesker, for eksempel for å unngå ting eller folk som potensielt kan skade oss. Når det er sagt, kan en slik heuristikk også være en uheldig bias eller skjevhet i måten vi vurderer andre mennesker. Kan det være at jeg tok en mental snarvei da jeg valgte å hoppe i fallskjerm? En ganske vanlig heuristikk er «optimistic bias heuristic», og denne referer til vår tendens til å undervurdere den risikoen som er involvert i en situasjon og overvurdere vår egen kontroll over situasjonen, for ikke å nevne min nytte ved å gjennomføre hoppet. Det er derfor fullt mulig at jeg tenkte at «det skjer ikke meg». Ofte er det akkurat slik, «alle andre» får kreft, dør i bilulykker eller fallskjerm, men ikke vi, vi er udødelige vi. I ettertid har jeg kommet frem til at fallskjermhopp ikke gir meg stor nok nytte i forhold til den risikoen som er involvert.