Objektiv vs. subjektiv risikovurdering      

I en av de første timene i Risikovurderinger lærte vi om objektiv risiko og subjektiv risiko. Jeg skal nå prøve å bryte ned disse to begrepene på en veldig enkel måte. Objektiv risiko er en tilnærmet udiskutabel sannhet om sannsynligheten for at en hendelse skal inntreffe. Et eksempel på dette kan være sannsynligheten for at du får et piano i huet mens du går på gata. Subjektiv risiko derimot er svært forskjellig fra person til person, og kan oppleves svært ulikt mellom individer. Et eksempel på det kan være at du vurderer sannsynligheten for å få et piano i huet som svært liten, mens jeg (som er i overkant paranoid) vurderer sannsynligheten for at den samme hendelsen skal inntreffe som svært stor. Ingen kan fortelle deg at din personlige og subjektive risikovurdering er «feil», og det kan ingen si om min subjektive vurdering heller.

Etter denne timen kom jeg på å tenke på mitt første fallskjermhopp. Hva var den objektive risikoen involvert i beslutningen om å hoppe ut av et fly, og hva var den subjektive risikoen? Den objektive eller matematiske risikoen ved å dø i et fallskjermhopp i løpet av ett år er beregnet til å være en promille, altså null-komma-en prosent sannsynlighet for å dø som følge av et fallskjermhopp, ganske lite ikke sant? Det vil si at det er nitti-ni-komma-ni prosent sannsynlighet for at du kommer til å overleve fallskjermhoppet. Det høres kanskje ikke så ille ut tenker du, men hva om jeg sier at dersom tusen mennesker hopper i fallskjerm i løpet av ett år, så vil en person dø? Den subjektive sannsynligheten var i hvert fall i full krig med den objektive, alle varsellampene i kroppen min blinket rødt, og jeg følte at det var en overhengende fare for at jeg kommer til å dø eller bli livstruende skadet. Likevel valgte jeg å hoppe!

Subjektiv risiko blir ofte dekomponert i elementer som blant annet heuristikker. En heuristikk er en «mental snarvei» som tillater oss mennesker å vurdere situasjoner og ta beslutninger raskt. Disse mentale snarveiene er langt ifra garantier for at vi vurderer en situasjon riktig, men de forenkler hverdagslige beslutninger. Stereotyper er for eksempel en heuristikk, og det kan en behjelpelig forenkling for oss mennesker, for eksempel for å unngå ting eller folk som potensielt kan skade oss. Når det er sagt, kan en slik heuristikk også være en uheldig bias eller skjevhet i måten vi vurderer andre mennesker. Kan det være at jeg tok en mental snarvei da jeg valgte å hoppe i fallskjerm? En ganske vanlig heuristikk er «optimistic bias heuristic», og denne referer til vår tendens til å undervurdere den risikoen som er involvert i en situasjon og overvurdere vår egen kontroll over situasjonen, for ikke å nevne min nytte ved å gjennomføre hoppet. Det er derfor fullt mulig at jeg tenkte at «det skjer ikke meg». Ofte er det akkurat slik, «alle andre» får kreft, dør i bilulykker eller fallskjerm, men ikke vi, vi er udødelige vi. I ettertid har jeg kommet frem til at fallskjermhopp ikke gir meg stor nok nytte i forhold til den risikoen som er involvert.

Hvordan vurderes beslutningstaking i psykologien?

Psykologien beskriver beslutningstaking i tre deler; a) minst to handlingsalternativer eksisterer, b) det er knyttet visse forventninger til potensielle utfall fra hver av disse handlingsalternativene og c) konsekvensene knyttet til de potensielle utfallene blir målt på en evaluerende basis og understreker våre personlige verdier og målsetninger.  

Akkurat nå velger jeg å skrive denne bloggen, men jeg kunne også styrtet en halvliter Hansa eller råkjørt i Bergen sentrum. I psykologien er dette et minimum. Jeg tar en aktiv beslutningen først når jeg står overfor minst to handlingsalternativer.

En av grunnene til at vi er mer utviklet enn andre dyr, er at vi har en bedre evne til å tenke abstrakt. Abstrakt tenkning beskrives som evnen til å kalkulere, sortere, kategorisere, sette ting i kontekst, dra slutninger og tolke komplekse ideer. Det vil si at vi har evnen til å knytte visse forventninger til fremtidige utfall for hver av de ulike handlingsalternativene vi står overfor. Disse forventningene kan for eksempel uttrykkes i prosenter, altså sannsynligheter for at noe skal inntreffe. I mitt tilfelle, så forventer jeg å «ace» (urban dictionary: To pass a test or quiz. Often-used in school. «I totally aced that math quiz; I got a 96%») denne bloggen hvis jeg velger å bruke tid på dette, jeg forventer å bli full hvis jeg velger å drikke, og jeg forventer å bli arrestert hvis jeg råkjører i Bergen i sentrum. Jeg tillegger en ganske stor sannsynlighet for disse potensielle utfallene.

Etter man har foretatt en beslutning vil man være i en posisjon til å vurdere konsekvensene. Vi kan tolke disse konsekvensene som enten positive eller negative. Ofte er det slik at vi tillegger større vekt på negative utfall enn positive utfall. Dette beskrives blant annet i prospekt teorien. Figuren under beskriver at man «taper» mer nytte av et litt negativt utfall en nytten man «vinner» av en litt positivt utfall. Det kan man se fordi helningen på kurven er bratt på den negative siden og slak på den positive siden. For eksempel ville jeg vært mye mer plaget hvis jeg på et mirakuløst vis skulle få en dårlig karakter i dette faget, enn gleden jeg kommer føle når jeg får en god karakter. I matematiske termer kan nytte være avkastning, for eksempel i aksjemarkedet vil nytten beregnes ved å gange sannsynligheten for en positiv avkastning med en eller annen størrelsesverdi på oppgangen.

Ofte skilles det mellom to ulike beslutningsmodeller for å analyse beslutninger, normative og deskriptive. Normative beslutningsmodeller sier noe om hva en bør gjøre, gitt en underliggende antakelse om full informasjon. I økonomifaget vil det kommet til uttrykk ved at man for eksempel velger det prosjektet med høyest nåverdi. Deskriptive beslutningsmodeller forteller hvordan vi faktisk tar avgjørelser. Blant annet er våre beslutninger påvirket av subjektive risikovurderinger, som diskutert i det første blogginnlegget, og alle de skjevheten og heuristikkene som følger med. 

Mitt møte med aksjemarkedet

Hittil i bloggen har jeg berørt både deskriptive beslutningsmodeller, subjektive sannsynligheter og prospektteorien. Jeg vil i dette innlegget belyse disse ytterligere. Prospektteorien er per definisjon en deskriptiv modell som prøver å modellere hvordan virkelig avgjørelser blir tatt. For ordens skyld så er det greit å nevne at normative beslutningsmodeller sier noe om hvordan vi bør handle. Prospektteorien beskriver egentlig subjektive sannsynligheter, og en av grunnene til det er at vi legger overdreven vekt på negative utfall. Denne irrasjonaliteten påvirker måten vi tar beslutninger på, noe som i verstefall kan føre til at vi feilvurderer sannsynligheten for at ulike handlingsalternativer inntreffer.

Jeg gikk inn i aksjemarkedet med tro på at jeg kommer til å tjene veldig godt, hvor vanskelig kunne det være? En kan si at jeg hadde en overdreven tro på en liten sannsynligheten, altså sannsynligheten for at jeg skulle tjene på aktiv forvaltning (med tanke på at jeg er en amatør, og da overdriver jeg). I begynnelsen gikk det faktisk ganske fint, både en og to prosent avkastning var å se, men jeg følte ikke at det ga meg så mye. Jeg hadde satt inn to tusen kroner, og to prosent av to tusen er bare tjue dineros! «Aha» opplevelsen for meg kom i det jeg lærte meg om referansepunkter innen deskriptiv beslutningsteori. Før vi snakker om det, la oss forklare «normal» situasjonen. Den normale situasjonen er at man vurderer all tap og gevinst i forhold til sin nåværende situasjon eller «status quo» som det heter på godt norsk. Status quo er at du har satt to tusen i aksjemarkedet, og har per nå en nøytral avkastning på null prosent. Ingen gevinst, men heller ingen tap.

På et tidspunkt hadde jeg rundt ti prosent avkastning, og det var først da jeg følte at jeg i det hele tatt var i nærheten av noe som kunne kalles gevinst. Long story short, jeg endte på en avkastning på minus fire prosent, før jeg endelig realiserte tapene og gikk ut av markedet. Hva har jeg lært? Hva gjorde jeg galt? Opptrådte jeg irrasjonelt? JA! Jeg tror jeg var påvirket av et forskjøvet referansepunkt. I stedet for at referansepunktet mitt var status quo, altså null prosent avkastning, så var mitt referansepunkt minst ti prosent avkastning. I psykologi omtales det ofte som aspirasjonsnivået. Jeg vurderte altså suksess og gevinst på et «feil» grunnlag, og min subjektive vurdering av absolutt gevinst overstyrte den objektive vurderingen av gevinst. Den objektive vurderingen sier at tjue spenn er bedre enn null spenn, og at tjue spenn i hvert fall er MYE bedre enn et tap på 80 spenn! Trading og følelser burde være så atskilt som overhodet mulig. Det er i det minste det jeg har lært av fiaskoen min i aksjemarkedet (og at det er lurt å lese seg litt opp på selskapene og ikke oppføre meg som et kveg. Det bildet jeg har lagt ved, oppsummerer min ferd ganske nøyaktig - kvegatferd).

Risk as Feeling

Innledningsvis i bloggen skrev jeg om beslutninger, og at det finnes ulike beslutningsmodeller. Jeg tenkte at jeg i dette innlegget skulle legge frem en modell for å vurdere beslutninger. Til din store overraskelse har jeg valgt Risk as Feeling modellen av Loewenstein (2001).

Denne modellen sier at forventede utfall påvirker både den kognitive evalueringen og følelsene våre. Det samme gjelder for våre subjektive sannsynligheter for at en hendelse skal inntreffe. Vi ser også at kognitive evalueringer og følelser har en gjensidig påvirkning på hverandre. Det som skiller Loewenstein modell fra andre objektive modeller er følelseaspektet, altså følelser som oppleves ved beslutningstidspunktet eller følelser som knyttes til selve beslutningen. Det som også er spesielt med denne modellen i forhold til andre objektive modeller er andre faktorers påvirkning på følelser, som for eksempel «vividness and risk judgements».

Jeg har enkelt og overfladisk beskrevet modellen uten å gå i dybden på fagbegreper og lignende. Det har jeg gjort bevisst, fordi det sentrale i dette innlegget skal være Hastie og Dawes’ (2010) påstand om at følelser har en tendens til å overstyre den kognitive kanalen til oppførsel, som i sin tur vil påvirke beslutninger og kanskje til og med utfall. LeDoux (1996) forklarer at følelser kan oversvømme bevisstheten, fordi hjernene våre er koblet sammen på som måte som gjør at følelser påvirker kognisjonen mer enn kognisjonen påvirker følelsene. Jeg finner dette veldig interessant, for la oss tenke litt på hva kognisjon egentlig er. Kognisjon er den mentale prosessen som foregår i huene våre. Kognisjon innebærer oppfatning, tenkning, persepsjon, hukommelse, problemløsningsevne og er selve prosessen for å ta avgjørelser. Tidligere har man trodd at kognisjon og følelser er separate, men i senere tid har man innsett kognisjon og følelser er knyttet sammen.  

Det jeg kom på å tenke på er i hvor stor grad vi mennesker la følelser ta overhånd over kognitive evalueringer. Det første eksempelet som dukker opp er EU avstemningen i 1994. I hvor stor grad tror du den norske befolkningen vurderte fordeler og ulemper i forhold til økonomiske, sosiale og politiske forhold? Kan det være at vi stemte det «alle andre» stemte, eller lot oss påvirke av nasjonalistiske eller patriotiske følelser? 

Jeg husker spesielt ett tilfelle hvor jeg gjorde noe dumt under et dykk med en oksygentank på ryggen. Det var ett var mine første dykk, og jeg husker at vi hadde lært om og om igjen at det siste du skal gjøre er å dra av deg oksygenmasken. Vi hadde øvd på hoste inn i masken, ofte ganske voldsomt for å sørge for at under ingen omstendigheter skal vi ta av oss masken. Rett under nesen, i masken min, var det samlet opp litt vann, og jeg klarte å puste det inn og fikk panikk. Frykt og panikk tok overhånd, og jeg gjorde det siste jeg skulle gjøre. Jeg dro av masken mange, mange meter under vann! Et siste eksempel er fra en film jeg så nå nylig, Everest. Det er det perfekte eksempelet på at sunne, oppegående, erfarne mennesker ta skrekkelige valg på fjellet, nettopp fordi følelsene deres overstyrer den kognitive vurderingen av enkle fjellvett regler. De rett og slett så følelsesmessig fengslet av tanken på å nå toppen at de risikerer både sitt og sherpaenes liv.

Poenget mitt i dette innlegget er at det finnes utallige eksempler på at det ofte er lurt å se objektivt på beslutninger, og i størst mulig grad sette følelser til side. I aksjemarkedet, på Everest og i havdypet. Følelser kan føre til irrasjonalitet, som i verste fall kan koste deg formuen eller livet. Tenk på det neste du kjenner at følelsene trenger seg inn i en beslutningssituasjon. 

Holdninger og beslutninger

En holdning er åpenbart noe som ikke kan observeres, men ofte tillegger vi andre mennesker holdninger basert på hvordan de oppfører seg. Hvorfor? Jo, fordi en generell oppfatning er at atferd uttrykker holdninger. En som oppfører seg som en dust, vil vi tillegge negative holdninger til og motsatt for en oppfører seg pent. Det er først nå vi tar en evaluerende approach mot en hendelse, et fenomen eller et objekt at vi kan si at vi har en holdning til noe. Sagt på en annen måte, så er holdning en atferdsdisposisjon, altså en slags rettesnor for hvordan vi oppfører oss i forhold til en hendelse, et fenomen eller et objekt. Men er det sånn at vi alltid handler i tråd med våre holdninger? Er det virkelig så enkelt som å si at all vår atferd er et direkte resultat av våre underliggende holdninger?

Det er klart at situasjonsbetingede faktorer påvirker måten vi oppfører oss på. For eksempel, så vil sterkt sosialt press kunne føre til at vi handler i strid med våre holdninger. Et spesifikt eksempel på det kan være at man får i seg rusmidler som et resultat av ytre press. Det kan også være en skjevhet i hvordan holdninger blir målt, for det er ikke så enkelt som å si at en spesifikk atferd er knyttet til en spesifikk holdning. Det kan være, men ikke alltid. Det heller ikke et en-til-en forhold mellom atferd og holdning. Svært ulike personer kan dele atferd, men ha fullstendig ulike holdninger, for eksempel publikum i en fotballkamp. De deler atferd, men ikke nødvendigvis samme holdninger.

Leon Festinger introduserte en teori om kognitiv dissonans i 1957, og foreslo at mennesker føler ubehag når to kognitive elementer er i strid med hverandre, nettopp fordi mennesker har et innebygd behov for å være i balanse, i harmoni og i en tilstand av indre konsistens. La meg forklare. En person kan ha følgende holdning; røyking er skadelig, mens atferden til den samme personen kan være å røyke hver eneste dag. Festinger mener at det i slike tilfeller oppstår en dissonans, eller inkonsistens mellom holdning og atferd. I et berømt eksperiment ble to grupper bedt om å gjøre en kjedelig oppgave i en times tid, og senere ble de spurt om de kunne fortelle andre som skulle utføre samme oppgave at oppgaven var gøy. En av gruppe fikk en dollar for å utføre den kjedelige oppgaven, mens den andre gruppen fikk tjue dollar for å utføre den samme oppgaven. Det man fant var at de som fikk en lav ytre belønning i større grad endret sin holdning (reduserte dissonansen) ved å genuint overbevise seg selv om at de likte oppgaven, nettopp fordi den ytre belønningen var for lav til å rettferdiggjøre en slik løgn.

Dette leder meg til hva folk gjør i situasjoner hvor de føles kognitiv dissonans. Det er primært tre måter å redusere kognitiv dissonans på, la oss for eksempel ta røyke-eksempelet som jeg introduserte i avsnittet over. Man kan for eksempel endre holdning, ved å slutte å røyke. Man kan rettferdiggjøre holdningen ved å for eksempel si, "røyking får meg til å slappe av". Man kan «pynte» på atferden, for eksempel ved å begynne med «light» sigaretter. Dette er alle måter å redusere dissonansen på. Det jeg sitter igjen med er nettopp det at det er utrolig vanskelig å endre uønsket adferd. To av disse alternativene belyser jo hvordan uønsket adferd rettferdiggjøres av individet, og at man kan redusere den indre dissonansen, slik at den uønskede adferden opprettholdes. Dette mener jeg er en fin innsikt å ha i forhold til menneskelig atferd og beslutningstaking.