Risk as Feeling

Innledningsvis i bloggen skrev jeg om beslutninger, og at det finnes ulike beslutningsmodeller. Jeg tenkte at jeg i dette innlegget skulle legge frem en modell for å vurdere beslutninger. Til din store overraskelse har jeg valgt Risk as Feeling modellen av Loewenstein (2001).

Denne modellen sier at forventede utfall påvirker både den kognitive evalueringen og følelsene våre. Det samme gjelder for våre subjektive sannsynligheter for at en hendelse skal inntreffe. Vi ser også at kognitive evalueringer og følelser har en gjensidig påvirkning på hverandre. Det som skiller Loewenstein modell fra andre objektive modeller er følelseaspektet, altså følelser som oppleves ved beslutningstidspunktet eller følelser som knyttes til selve beslutningen. Det som også er spesielt med denne modellen i forhold til andre objektive modeller er andre faktorers påvirkning på følelser, som for eksempel «vividness and risk judgements».

Jeg har enkelt og overfladisk beskrevet modellen uten å gå i dybden på fagbegreper og lignende. Det har jeg gjort bevisst, fordi det sentrale i dette innlegget skal være Hastie og Dawes’ (2010) påstand om at følelser har en tendens til å overstyre den kognitive kanalen til oppførsel, som i sin tur vil påvirke beslutninger og kanskje til og med utfall. LeDoux (1996) forklarer at følelser kan oversvømme bevisstheten, fordi hjernene våre er koblet sammen på som måte som gjør at følelser påvirker kognisjonen mer enn kognisjonen påvirker følelsene. Jeg finner dette veldig interessant, for la oss tenke litt på hva kognisjon egentlig er. Kognisjon er den mentale prosessen som foregår i huene våre. Kognisjon innebærer oppfatning, tenkning, persepsjon, hukommelse, problemløsningsevne og er selve prosessen for å ta avgjørelser. Tidligere har man trodd at kognisjon og følelser er separate, men i senere tid har man innsett kognisjon og følelser er knyttet sammen.  

Det jeg kom på å tenke på er i hvor stor grad vi mennesker la følelser ta overhånd over kognitive evalueringer. Det første eksempelet som dukker opp er EU avstemningen i 1994. I hvor stor grad tror du den norske befolkningen vurderte fordeler og ulemper i forhold til økonomiske, sosiale og politiske forhold? Kan det være at vi stemte det «alle andre» stemte, eller lot oss påvirke av nasjonalistiske eller patriotiske følelser? 

Jeg husker spesielt ett tilfelle hvor jeg gjorde noe dumt under et dykk med en oksygentank på ryggen. Det var ett var mine første dykk, og jeg husker at vi hadde lært om og om igjen at det siste du skal gjøre er å dra av deg oksygenmasken. Vi hadde øvd på hoste inn i masken, ofte ganske voldsomt for å sørge for at under ingen omstendigheter skal vi ta av oss masken. Rett under nesen, i masken min, var det samlet opp litt vann, og jeg klarte å puste det inn og fikk panikk. Frykt og panikk tok overhånd, og jeg gjorde det siste jeg skulle gjøre. Jeg dro av masken mange, mange meter under vann! Et siste eksempel er fra en film jeg så nå nylig, Everest. Det er det perfekte eksempelet på at sunne, oppegående, erfarne mennesker ta skrekkelige valg på fjellet, nettopp fordi følelsene deres overstyrer den kognitive vurderingen av enkle fjellvett regler. De rett og slett så følelsesmessig fengslet av tanken på å nå toppen at de risikerer både sitt og sherpaenes liv.

Poenget mitt i dette innlegget er at det finnes utallige eksempler på at det ofte er lurt å se objektivt på beslutninger, og i størst mulig grad sette følelser til side. I aksjemarkedet, på Everest og i havdypet. Følelser kan føre til irrasjonalitet, som i verste fall kan koste deg formuen eller livet. Tenk på det neste du kjenner at følelsene trenger seg inn i en beslutningssituasjon.