Holdninger og beslutninger

En holdning er åpenbart noe som ikke kan observeres, men ofte tillegger vi andre mennesker holdninger basert på hvordan de oppfører seg. Hvorfor? Jo, fordi en generell oppfatning er at atferd uttrykker holdninger. En som oppfører seg som en dust, vil vi tillegge negative holdninger til og motsatt for en oppfører seg pent. Det er først nå vi tar en evaluerende approach mot en hendelse, et fenomen eller et objekt at vi kan si at vi har en holdning til noe. Sagt på en annen måte, så er holdning en atferdsdisposisjon, altså en slags rettesnor for hvordan vi oppfører oss i forhold til en hendelse, et fenomen eller et objekt. Men er det sånn at vi alltid handler i tråd med våre holdninger? Er det virkelig så enkelt som å si at all vår atferd er et direkte resultat av våre underliggende holdninger?

Det er klart at situasjonsbetingede faktorer påvirker måten vi oppfører oss på. For eksempel, så vil sterkt sosialt press kunne føre til at vi handler i strid med våre holdninger. Et spesifikt eksempel på det kan være at man får i seg rusmidler som et resultat av ytre press. Det kan også være en skjevhet i hvordan holdninger blir målt, for det er ikke så enkelt som å si at en spesifikk atferd er knyttet til en spesifikk holdning. Det kan være, men ikke alltid. Det heller ikke et en-til-en forhold mellom atferd og holdning. Svært ulike personer kan dele atferd, men ha fullstendig ulike holdninger, for eksempel publikum i en fotballkamp. De deler atferd, men ikke nødvendigvis samme holdninger.

Leon Festinger introduserte en teori om kognitiv dissonans i 1957, og foreslo at mennesker føler ubehag når to kognitive elementer er i strid med hverandre, nettopp fordi mennesker har et innebygd behov for å være i balanse, i harmoni og i en tilstand av indre konsistens. La meg forklare. En person kan ha følgende holdning; røyking er skadelig, mens atferden til den samme personen kan være å røyke hver eneste dag. Festinger mener at det i slike tilfeller oppstår en dissonans, eller inkonsistens mellom holdning og atferd. I et berømt eksperiment ble to grupper bedt om å gjøre en kjedelig oppgave i en times tid, og senere ble de spurt om de kunne fortelle andre som skulle utføre samme oppgave at oppgaven var gøy. En av gruppe fikk en dollar for å utføre den kjedelige oppgaven, mens den andre gruppen fikk tjue dollar for å utføre den samme oppgaven. Det man fant var at de som fikk en lav ytre belønning i større grad endret sin holdning (reduserte dissonansen) ved å genuint overbevise seg selv om at de likte oppgaven, nettopp fordi den ytre belønningen var for lav til å rettferdiggjøre en slik løgn.

Dette leder meg til hva folk gjør i situasjoner hvor de føles kognitiv dissonans. Det er primært tre måter å redusere kognitiv dissonans på, la oss for eksempel ta røyke-eksempelet som jeg introduserte i avsnittet over. Man kan for eksempel endre holdning, ved å slutte å røyke. Man kan rettferdiggjøre holdningen ved å for eksempel si, "røyking får meg til å slappe av". Man kan «pynte» på atferden, for eksempel ved å begynne med «light» sigaretter. Dette er alle måter å redusere dissonansen på. Det jeg sitter igjen med er nettopp det at det er utrolig vanskelig å endre uønsket adferd. To av disse alternativene belyser jo hvordan uønsket adferd rettferdiggjøres av individet, og at man kan redusere den indre dissonansen, slik at den uønskede adferden opprettholdes. Dette mener jeg er en fin innsikt å ha i forhold til menneskelig atferd og beslutningstaking.